Siden mars har vi ventet mye på nye oppdateringer rundt koronasituasjonen. Vi har ventet på eller lengtet etter så mange ting, som det å få treffes igjen, gå på jobb, skole, konsert og teater. Ventet på en vaksine. Vi kjenner kanskje mest på lengselen etter å leve uten disse uvante begrensningene, men vi holder ut. Mye av grunnen er vel fordi vi aner at «der framme» finnes nye gleder, muligheter og livskvalitet.
Adventstid er også ventetid. Men her er vi gjerne tryggere på hva vi venter på. Dette har vi gjort mange ganger før, og vi vet akkurat når ventetiden er over. For når julen ringes inn er ingen i tvil om at ventingens tid er over og at festen kan begynne!
Venting kan kjennes som en plage, samtidig som vi i grunn har øvd på dette så å si hele livet. Fra vi var små lærte vi at å vente er en del av hverdagen. Alle må vente, det er hver sin tur i smått og stort. Vi har jo til og med egne rom for venting – «venteværelser» kaller vi dem, men det meste av ventingen bærer vi utenfor disse værelsene. Og resultatet av ventingen har ofte ikke så store konsekvenser, for lønningen kom som den skulle, vi nådde frem til reisemålet selv om vi måtte vente på neste fly, og ungdommen kom hjem fra fest, selv om vi måtte vente til det ble morgengry. Vi venter, og oftest er det bare et fåtall, om noen i det hele tatt, som får del i ventingen vår.
Ventingen i adventstiden er annerledes, for denne ventingen er vi sammen om. Vi må fremdeles vente på hver vår måte. Og hvor stor plass det tar eller hvilket spenningsnivå ventingen har er individuell. Men at vi er så mange som venter samtidig gir et perspektiv av fellesskap, også om vi kjenner oss ensomme i ventingen.
Maria og Josef ventet også. De ventet, som alle gravide gjør når et barn er i ferd med å skulle fødes. Et nytt menneske som skal komme og være del av denne verden.
I adventstiden venter vi, sammen med hverandre, på at Gud skal komme til jorden. Litt pussig kanskje, at vi venter på noe som allerede har skjedd. Uansett så venter vi på at vi igjen skal få kjenne at ventingen tar slutt – og vi kan feire at Gud kom til jorden, da Maria fødte barnet i stallen i Betlehem. En fødsel som innebærer nettopp glede, nye muligheter av livskvalitet, eller livsanskuelse.
Adventens ventetid utspilles forskjellig, og den er full av kontraster. Mange er vi som kan kjenne oss mer sårbare, eller tynnhudet. Rart hvordan en ventetid mot samme feiring kan kjennes så ulikt. Trygge barn som venter med stjerner i øynene, og voksne som finner fram årelange gode tradisjoner for heimen, står i sterk kontrast til å vente i ensomhet og utrygge omgivelser, sultne og utslitte.
Tredje søndag i advent får vi bibeltekster om trøst, tålmodighet og nestekjærlighet. Vi leser om en Gud som trøster sitt folk. Vi oppmuntres til å øve tålmodigheten, men at vi skal leve godt underveis. For vi er sett og holdt oppe av vår Skaper, som aldri slipper taket, heller ikke når vi må vente.
Så er vi utfordra på nestekjærlighet. Se hverandre og kjempe for rettferdighet.
Tredje søndag i advent tenner vi lys for lengsel, håp og glede!
Med ønsker om en velsignet ventetid
Karianne Egeberg Gullfjell
Prost i Indre Helgeland